Innledning.
Det finnes mange kriterier å gruppere mennesker etter, avhengig av hvilke karakteristika man ønsker å fremheve. Teknologitilgang og -bruk er både et produkt av og en forutsetning for menneskelige samfunn. Det er sånn vi har blitt herskere på denne planeten. Nyvinninger sprer seg etappevis. Forutsetningene for å ta til seg nye løsninger er ulik. Teknologibruk er knyttet til relevans, tilgjengelighet og individuell aksept. Inndelingen som oppgaveteksten antyder, kan plasseres som et objektivt tidsskille. Utbredelsen av det globale internett skjøt fart utover i 1990-årene, og i løpet av neste tiår eksploderte anvendelsen. Anvendeligheten økte like mye. Men som alle nye ressurser er tilgangen ujevnt fordelt, avhengig av relativ velstand, men også personlig motivasjon. Norge er et av de mest digitaliserte samfunn, hvor tilgjengeligheten er høy, uavhengig av personlige ressurser. Altså finnes det en generasjonskløft lokalisert til 1990-tallet for å inndele nordmenn i digitalt innfødte og digitale innvandrere. De som er født rundt 1990 og senere, tilhører objektivt første kategori. Mens vi som er født tidligere, har måttet lære oss internettbruk i voksen alder. Internett er et verktøy for informasjonsinnhenting og kommunikasjon, men også adspredelse og arbeidsverktøy med betydelig rasjonaliseringspotensial. Hvordan det utnyttes, beror på innsikt, motivasjon og behov.
Sent eller tidlig ankommet.
Det fører over i en grunnleggende forskjell, nemlig at man som oppvokst med ny teknologi, får den som en integrert del av tilværelsen. Det blir barnelærdom, og fortsetter å være en del av hverdagen livet igjennom. Men for en immigrant vil det si å venne seg til å bruke. Det er en mental prosess som innebærer å overvinne både skepsis og kanskje redsel. Motforestillingene kan ha en stor plass. Å lære seg internett er like mye en holdningsbearbeidelse som en vanlig læreprosess. Det blir kanskje hovedskille mellom innvandrerne og innfødte som kategorier. Men det dekker som sagt over store individuelle forskjeller. Ikke alle innfødte er like flinke til å anvende og forstå mulighetene med internett. Blant immigrantene er det en del som raskt oppfatter fordelene og relevansen i forhold til egne mål. Ulikhetene aggregeres på generasjonsnivå.
Livet før og under internett.
Selv er jeg en immigrant. Datamaskiner assosierte jeg først med hullkort og store tallknusere i min ungdom. Det var fjernt og temmelig irrelevant for min hverdag. Men det endret seg. Jeg meldte meg på datakurs i pc`ens barndom, på midten av 1980-tallet. Vi koplet sammen maskiner to og to, og fikk dem til å kommunisere via pc-talk. Det var min første erfaring med datanettverk. Ti år senere slo internett gjennom for alvor, og fra 1998 har jeg hatt personlig tilgang. Men det ble en litt etter litt prosess å ta det i bruk. Tilvendelsen gikk tregt. Informasjonsinnhenting og kontaktopprettelse med omverdenen hadde jeg andre innarbeidede rutiner for. Det ble helst et liv utenfor, kanskje med unntak av epost-tjenesten. Samtidig var det nok av historier om unge cybermennesker som levde sitt liv mer eller mindre gjennom internett. Personlige sammenkomster, møter og samtaler i tradisjonell forstand ble erstattet av chatting med kjente og ukjente uavhengig av avstand. Nettet gav en ny omgangskrets uavhengig av tid og avstand. En brobygger inn i nye kulturer for kommunikasjon med likesinnede. Uttrykksformene ble omgjort til skriftlig kommunikasjon, som etter hvert er utvidet med bruk av levende bilder og talespråk, video. Behovet for fysisk tilstedeværelse er redusert, og det sparer ressursbruk. Man kan opprette sin egen virtuelle omgangskrets, og samtidig leve en solitær tilværelse, uten særlig nærkontakt. En slik type eremitt-tilværelse er kanskje en ekstremform, som man hørte mest om for femten år siden. Eller så er den blitt så vanlig at vi ikke vier den noen oppmerksomhet lenger. Tidsklemma gjør virtuell sosialisering og kommunikasjon til en grei løsning. De fleste velger nok å integrere, med de innfødte som dyktigst på personlig tilpasning. Gitt at andre man ønsker kontakt med, har samme holdning kommunikasjonsmulighetene til enhver tid. Det blir gjensidig tilpasning. Man er tilgjengelig for sine omgivelser hele tiden. For en innfødt føles dette atskillig mer naturlig og komfortabelt enn for mange av oss innvandrere. Følelsen av påtrengenhet og støy er ofte en bedre beskrivelse av opplevelsen.
Er noe lenger mitt eller ditt? Eller blir det vårt?
Jeg har lyst til å dvele litt ved temaet eierskap. Krokan bruker en del plass på det. Alle typer data kan digitaliseres. Det kan omformes, lagres og spres i uendelige mengder. Det sørger teknologien for. Den blir stadig lettere å bruke. Det er lett å låne fra andre, og glemme hvor opprinnelsen er. Tidligere fysiske presentasjonsflater gjorde det lettere for skapere og utgivere av kunst og kultur å ivareta sin opphavsrett. Det sikret dem både inntektsgrunnlag og heder og ære. Kopiering og overtakelse er i dag for mange blitt en standard tilegnelse av andres arbeid. Rett og slett fordi det er så lettvint. Opphavsrett og gammel jurisdiksjon er lett å omgå. Det gjør noe med grunnleggende holdninger. Det blir en ny vri på ordtaket «anledning gjør tyv». Men egentlig dreier det seg om etikk og verdier. Forståelse for skaperprosessen som ligger bak innhold og uttrykk man har tilgang til. Når modifikasjon og spredning blir veldig enkelt teknisk, så benytter vi anledningen uten nærmere refleksjon. Jeg har mitt verdisett bundet til begreper som «copyright» og åndsverk. Det krever respekt for produsentene, heller enn å ta seg til rette fordi det er blitt så lett. Men for innfødte er det antakelig mer naturlig å bruke teknologien ukritisk og selvisk. Lovgiverne ligger solid på etterskudd når det gjelder rettslig regulering. Holdninger endres, og råderetten går over til brukerne på bekostning av skaperne. Det skapes en ny type allemannseie, som for noen av oss eldre føles gal og urettferdig.
Ikke bare meg og deg, men også storaktørene.
Google hadde ambisjoner om å scanne og lagre hele verdens bokbeholdning, for så å tilby verden en komplett boksamling. Men i sitt hjemland støtte de på motstand. Amerikanske forfattere krevde kompensasjon, noe Google ikke var innstilt på. De ville tilby en komplett verdensbibliotekstjeneste gratis. Google er en av de store globale aktørene, som definerer utviklingen av internett, takket være utbredelse og stadig overgang til flere innfødte. Brukergruppene vokser stadig fortere med utbredelsen. Konsekvensene for mindre tilbydere av litteratur spilte liten rolle. Google handler i det godes tjeneste, hevder de. Ideen har umiddelbart mye for seg. Globalt er tilgang på lesestoff begrenset for mange grunnet fattigdom og analfabetisme. Men i mer utviklede land kan de bli en hard konkurrent, som utraderer lokale tilbud og minsker mangfoldet. Vi er i ferd med å få en kunstnerisk og intellektuell delekultur, som tilslører opphav og kildebruk. Det er en større versjon av forannevnte tema. Vi må nok gå til nåværende og kommende generasjoner av innfødte for å etablere nye ordninger som sikrer intellektuell og økonomisk rettferdig fordeling mellom bruker og skaper. Det er to roller som ofte går over i hverandre og utvisker skillelinjer. Digitaliseringen byr på utfordringer for å skape nye forretningsmodeller. Informasjonssamfunnet vil etter hvert skape nye grunnlag for inntektsstrømmer. Etter hvert som alle blir innfødte, vil det utvikle seg nye holdninger til opprettelse og bruk av informasjon, som ivaretar interessefordelingen på en akseptabel måte. Men da må digital nettverksspredning være den dominerende form for kommunikasjon og informasjonstilgang. Pr i dag kolliderer gammelt og nytt. Verdifordelingen er uklar, og verditolkningen er lite samstemt. Mye vil avhenge av hvilke muligheter teknologien selv byr på for å markere eierskap og rettigheter.
Demokratisering av informasjonstilgang og skapermuligheter. Oppløsning av eksklusivitet.
Når noe blir veldig tilgjengelig og alminnelig i bruk, flytter det grenser i kultursamfunnet. Vanligvis er tilknytningen til kulturelle arenaer, bundet til sosiodemografiske og økonomiske variabler. Vi har høykultur og mer folkelige, fordi ulike kulturelle uttrykk har vært knyttet til sosiale miljøer. Internett har plattformer for egenlansering som omgår mektige utvelgelsesmekanismer i den tradisjonelle kultur- og medieverden. Det er en type umiddelbar skaper- og formidlingsmekanisme, der unge talenter kan bygge sin egen karriere fra starten av. De institusjonelle hindrene som eldre generasjoner artister og kunstnere er møtt med, kan i dag omgås. Det gir muligheter for langt flere å bli med i kulturlivet, fordi kostnadsbarrierene er så lave, og fordi kreativitet ikke må sluses gjennom tradisjonelle kriterier. Nye uttrykksformer og en mer direkte kontakt mellom publikum og skaper, øker mangfoldet og endrer synet på kvalitet. Seleksjonskriteriene individualiseres, så selv marginale grupper kan slippe til. Hittil har vi sett det mest innenfor populærmusikken, hvor verdensstjerner er skapt. Makt og innflytelse flyttes bort fra plateselskaper og over til utøverne og deres publikum. Fremtidens stjerner finnes til enhver tid på et internettsted. Unge kunstnerspirer er dyktige til å spre sitt talent til rett publikum. For generasjoner av innfødte blir internett et naturlig førstevalg i så måte. Det gir dem en helt annen karrierekontroll, i hvert fall i starten. En utfordring vil være å beholde den også med stjernestatus. At man kanskje kan bygge et helt karriereløp via internett som hovedkanal. Digitale innfødte omformer og mangfoldiggjør kulturuttrykkene. De omgår og utvider, og gir selv marginale grupper et tilbud. Kostnadsbildet blir et helt annet, og segmentene stadig mindre. Kultur tas ned fra pidestallen, og inkluderer stadig nye uttrykk og manifestasjoner. Man tar hånd om begrepet og former det i sitt bilde. Bredden og dybden i kulturlandskapet øker. Grensen mellom skapere og konsumenter viskes ut. Samproduksjon vil øke, som resultat av dialog, der produsent og publikum/kunder interagerer og bidrar gjensidig. Vi ser samme utvikling innenfor forbrukermarkedene, der kunden gis en helt ny posisjon som påvirker.
Politiske og sosiale markeringer. Noe for enhver, og stadig flere engasjeres.
Internett er et nytt grensesnitt for politisk og sosialt engasjement. Etableringen av sosiale medier har gitt nye plattformer for varige og ad hoc baserte engasjement. Alt fra familiære til globale kampsaker kan ivaretas. Som kommunikasjonskanal er internett unikt. Introduksjonen av smarttelefonene og nettbrett gir en nesten konstant oppkopling om man ønsker. For det første har digitalt innfødte en høyere brukerkompetanse. Den starter som en del av å mestre sine omgivelser for øvrig. Det er ikke noe man må lære ved siden av alt annet og i etterhånd. Innfødte vil se kommunikasjon med omverdenen som et hele. Det skilles ikke lenger så skarpt mellom privat og offentlig person. Tilstedeværelse på mange plattformer og kommunikasjon via tekst, tale og billeder/video gjør en selv til en transparent person, der tilværelsen kan organiseres i et hele. Som innvandrer strever man mer med å gi slipp på privatpersonen. Selv vil jeg gjerne opprettholde en sfære som jeg kontrollerer helt selv, uten å måtte svare på henvendelser til enhver tid. For personer med sterk offentlig synlighet innebærer det enda mer tilgjengelighet. Å ta kontroll over sitt liv byr på nye utfordringer.
Sosial tilhørighet bestemmes av gruppedannelser. Noen grupper blir viktigere enn andre. Via sosiale medier kan man styre en virtuell gruppetilhørighet, men også organisere tradisjonelle primær- og sekundærgrupper. Sosialiseringsprosessen blir flytende og interaktiv. Innfødte har større forståelse av internett som drivkraft og endringsfaktor i alle slags gruppeprosesser.
Tilstedeværelsen på alle sosiale medieplattformer gir et komplett tilbud av ytringsmuligheter, organisering og planlegging av det sosiale liv. Det gir tilhørighet og sjanse til å synes. Muligens gir det en beskyttelse mot ekskludering. man kan i noen grad opprette sin egen tilhørighet, skifte og tilpasse etter livssituasjon. Innfødte er flinkere til å holde seg innenfor i flere sammenhenger. Gripe sjansen til å henge på der man gjerne vil være. Så kan man diskutere ektheten i virtuell tilhørighet. Men det er vel helst oss immigranter som er skeptiske, vant med andre slags omgangsformer, som vi er.
Det er ingen tvil om at terskelen for å delta i politiske markeringer er blitt atskillig lavere. Og så er det lettere å gradere sitt engasjement. Det gjelder selv for meg. Det kan tilpasses i omfang. Som mangeårig Amnesty medlem har jeg funnet mitt deltakelsesnivå. Men det kan lett tilpasses nye situasjoner. Som blogger, kan jeg jo utvide.
Selv tror jeg at internettbruk vil omforme politisk aktivitet og kanskje endre det politiske landskapet. Nå kan man engasjere seg i saker. Politisk aktivitet fragmenteres. Ad hoc aktivisme er naturlig for innfødte med sterke meninger og ambisjoner. Den byr på utfordringer for de politiske partiene, som skal opprettholde en mer helhetlig tilnærming. Dyktige særgrupper kan skape mye støy og påvirke beslutningsprosesser. Det kan ofte minne litt om populisme. Man griper fatt i og henger seg på meningstrender og populæroppfatninger for en tidsperiode, for så å slippe og skifte til noe annet. Det kan fort bli en heller uforpliktende deltakelse, som går utenom politiske partier og tradisjonelle fora. Et annet tydelig trekk er at noen ikke eier personlig disiplin i uttrykksformer. Nettrollene skremmer. Men de fordeler seg trolig i begge grupper. Dessverre er internett også en utmerket kanal for demagogi og utgrupper. Å gi stemme til marginale grupper er ikke alltid like positivt. Internett er en nøytral kanal, også etisk. Vi må finne oss i å høre mer fra grupper med meninger som ikke faller innenfor det vi synes vi kan akseptere. Mangfoldet øker også i ytterkantene, med potensiale for betydelig innflytelse på beslutningsmyndigheter i gitte situasjoner. Det er en alvorlig utfordring til «establishment». Alle typer markeder fragmenteres, fordi grensekostnaden ved bruk er ubetydelig. Om man vil, kan man snakke med bare seg selv.
Som markedsføringskanal kan internett fungere som en bevisstgjører overfor nye bevisste, digitaliserte kunder og deres tilbydere. Her er det snakk om å utforme tilbud med en type skreddersøm man hittil har forbundet med bedriftsmarkedet. De samskapte merkene kan komme til skille seg vesentlig fra våre segmentiserte merkevarer. Begrepet merkevare vil komme til å bety noe annet enn hittil. Det betyr også større individuell uttrykksform.
Oppsummering.
Immigrantene er et overgangsfenomen. Noen sinker vi må dras med en stund til. Etter som nye generasjoner kommer til, har alle vokst opp med internett. Det vil ikke si at alle er like flinke i bruk. Men bruksgraden vil øke generelt. Å ikke beherske internett i forholdsvis høy grad, vil bli en form for analfabetisme. Som immigrant har man et annet utgangspunkt og litt andre perspektiver. Man er litt skeptisk og nølende, fordi kommunikasjon og informasjonsinnhenting har andre kanaler og kilder. Samtidig er hver ny erfaring nyttig lærdom. Jeg har brukt nettskolen i elleve år nå, og må si meg fornøyd. Som læringskanal er nettet uovertruffen i fleksibilitet og individuell tilpasning. Samtidig er rasjonaliseringseffekten også uovertruffen. Internett er konnektivitet og oppmerksomhet. Det er skreddersydd individualisme på tvers av gamle kategorier og organisasjonsformer. For fremtiden er det bare å ta i bruk, påvirke og bli påvirket.